Undervisning på Gimlekollen: Ydmykhet m.m. -Hovesakelig fra John R. Dickson; 18.10.24.

Om lyset settes under et kar, fører det til isolering -fra verden det skulle skinne for.
Om saltet mister sin kraf, fører et til Tilpasning som igjen kan lede til Isolering..

Helbredelser viser hva Gud kan og vil gjøre. Ved helbredede relasjoner gjenopprettes skapelsen. Vi er sammen igjen. Kristne har en dobbel natur: vi har den gamle naturen (i Adam) og den nye (i Kristus).
John Stott etterlyste lyset/saltet: Hvor er kirken i samfunnet. Blir vi bare til en minoritet? J.R.R. Tolkien etterlyste gledeaspektet hos kirken, en syklisk bevegelse i en tre-enig Gud.

Om Ydmykhet (latin: humilitas): det innebærer at en gir slipp på sin status. At man holder an sin kraft av hensyn til andre. Det er ikke en psykisk tilstand, á la 'ikke å tro at en er noe', men et fornuftig syn på seg selv.

Hvorfor er det fornuftig? F.eks. Fordi det er så mye kunnskap i verden, og såkalte eksperter er folk som vet bortimot alt om nesten ingenting. J. Dicksom vet f.eks. enormt mye om 'Gamla' (by i anikken), men det er store områder han vet lite om.
Mens ydmykhet er i seg selv vakkert. I antikken var ydmykhet (humilitas/tapas) oppfattet som degraderende overfor frie mennesker. (slaver måtte naturligvis være ydmyke).

Endringen kom fra og med kristendommen. Der startet en revurdering i og med Jesu korsfestelse. Kristne måtte velge: Enten måtte de revurdere ydmykelse, som ble ansett negativt, eller så måtte de forkaste troen på en frelser som ble ydmyket på korset.
Det ble reist spørsmål ved om en måtte omdefinere lydighet, til frivillig velge å tjene. Som eks. kan Edmund Hilary trekkes fram. Han begravde et kors-ikon i snøen på Himalays, som symbol på at det lavest ansette ble betraktet som det høyeste.
I kristendommen skjedde dette gradvis 1.--3.århundre, mens i samfunnet for øvrig kan vi finne spor av det på 500-tallet.

Ydmykhet kan ha praktiske fordeler: Den er fornuftig/rasjonell, og vakker. Forutsetninger bestemmer ofte resultatet. Ydmykhet virker inn på personligheten, og kan ha suksess som resultat. (Vits da Dickson skrev bok om Ydmykhet.) Virkelig lærde kan ofte vise min. arroganse.
Eks. vitenskapsfolk må drive empirisk vitenskap, med hypoteser som kan testes og ev. forkastes av andre (fagfellevurdering) (Bok: The fall of men & foundation of science. P. Harrison)
Selve menneskesinnet er fallent ('didgery doo' Dickson lærte å blåse på australsk blåseinstrument): Eks. på at en kan lære noe når en blir tvunget av omstendigheter, for å skape noe.

Relativisering har sin bakgrunn i Protagoras ('Menn. er alle tings mål') mens Plato på sin side motbeviste ham. Se mer her.
En buddhist tror at mennesket ikke har noen sjel, og driver meditasjon for å tømme sinnet, for at praksis skal bli i overensstemmelse med læren. Dermed kan han synes ydmyk, men det er læren deres som nødvendiggjør ydmykheten, ikke at de nødvendigvis er det. De må øve seg på å late som de ikke eksisterer, i samsvar med læren om at de ikke har noen sjel.

Det aktualiserer spørsmålet om grunnlaget for holdninger og egenskaper. En kristen vil hevde at vi kan være venner om vi saklig er uenige, for vi har ikke kamp mot kjøtt og blod (Ef 6.12)
Toleranse: å tolerere noe er å tillate noe man misliker eller er uenig i, uten å gripe inn. Dette kan gjelde handlinger, ytringer, hendelser eller eksistensen av noe. Bære over med noe en er fundamental uenig i.
vs. ydmykhet som både innehar medfølelse og overbevisning Det gjelder å finne rett balanse. Mennesket innehar opprinnelig storhet-fra å være skapt i Guds bilde (Sal 8) og er et fallent vesen (1.Mos 3) I antikken så man ydmykhet som passende hos hunder. Det kunne mer væe snakk om å være moderat i alle ting(?) Medlidenhet var heller ikke noen uthevet egenskap i antikken: (empati < medfølelse).

Ydmykhet angår personlig vurdering av seg selv. Det angår en sosial vurdering vs. en psykisk egenskap. Ydmykhet er en bevisst holdning, ikke følelse av mangel på verdi.
Jesus forente en lære om ydmykhet med praksis: Han tjente alle på mange måter. Ydmykhet fremstår som en del av kjærligheten, blant de siste av Åndens frukter (Gal 5,22-23) Alle positive egenskaper er knyttet sammen her. Vi formes ut fra hvem vi elsker. Det påvirker våre valg og våre interesser. Lausanne-bønnen inneholder et element av ydmykhet, ved at man sier at man verdsetter mennesker og således bekrefter dem En ønsker starte en positiv, selvbekreftende, sirkel av handlinger og følger.

Å degradere ydmykhet er dumt, da vi trenger ydmykelse, for å følge vår Mester og Herre. Ulike meninger skulle ikke forhindre at vi kan være venner. En bør ikke hate å være uenige. Jesus ga sitt liv for mennesker som var Guds fiender (Ef. 2,1-3)! Kristendommen har den gylne regel: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere gjøre mot dem. Andre filosofier (Confucius) kunne ha den negative versjonen av denne (sølv-medaljen) Jesus utvidet vår definisjon av vår neste til å omfatte alle.

Men hvorfor skal man elske fiender? Barmhjerighets-budet var grunnet i Gud selv (Matt 5,45). En kan utfordre folk med annet livssyn på hvordan de grunngir kjærlighet. (Materialister -Alt er tilfeldig vs. Gud hadde en hensikt med å skape verden, Profanhumanister som en form for 'sekulær kristendom'.)
Hodet/fornuften: I kristendommen kan man ikke separerer læreren fra frelseren! I så fall står man i fare for hykleri. Om en f.eks. bare ser Frelseren. Verden ser hovedsakelig på Jesus som en stor lærer, som forandret verden, og ser bort fra Frelseren (C.S. Lewis). Mens kristne kan ha en tendens til bare å se Frelseren og se bort fra læren som forandret verden. Skal kristendom ha makt til å endre verden, må Jesus sees som både lærer OG frelser!
75% av evangeliene beretter om ham som lærer som bringer Guds Rike. Vi er kalt til å bringe Guds Rike ut i verden. (Dere er verdens lys). Derfor må vi praktisere rett. En kan skjelne mellom Jesu allmenne lære og hans etiske lære.
Dette har konsekvenser også for hjertet: Kan man tenke seg noe mer opphøyet enn Jesu ord: Den gylne regel og ord om fiendekjærlighet?

To ting som var sentrale i Jesu liv og forkynnelse: 1: Guds Rike er kommet nær. Det kom i kjærlighet og toppet seg i korsdøden.. Jesus så seg selv som den lidende Messias. Følger av dete i etikken: WWJD (What Would Jesus Do)? ble en respons på korset. Det bever i forventning om Guds Rike.

2. Jesus vil måtte ha levd i sannheten som han lærte, ellers ville det bli mismatch. Jesus er formidler av Guds nåde og sannhet til menneskene (Joh 1,17-18). Folk kan være mer kjærlige enn meg, men kan likevel mangle grunnlag for å vise dette. Det viser et tilkoblingspunkt, og et behov i deres liv. Kristen dåpsopplæring skal ivareta helheten i kristenlivet. Historikere undret seg over hvordan kristendommen har influert og påvirket verden (eks. Tom Holland)

Aktuell bok: The Healer who mends everything. Viser hvordan liv kan påvirke fokusering av læren. Om det er manglende samsvar, kan det føre til et brudd i helheten. Mennesker kan høre livets melodi, men noe kan ødelegge den. I Naturfilosofien derimot blr det en 'stal-mate': Om Naturlovene får selvstendig status, uavhengig av Skaperen. I Australia trodde 75% at Jesus gjorde under, faktisk flere enn dem som trodde på under generelt(i samtiden).

Av underberetninger finnes det 13 i Markus, 4 i Luk, 2 i Matt, 7 i Ap.gj(?) (Foruten i Mishna 130 e.Kr., og Tyana 120 e.Kr.) Det står flere steder at Jesus fikk inderlig medfølelse med dem. Jfr. 2 Kor12,12 Med stor tålmodighet har jeg gjort en apostels tegn blant dere: tegn, under og mektige gjerninger.

Konsekvenser i Praksis: Rettferdighet vil skje. Syke legemer vil bli friske. Gud kan helbrede her i livet (Bok: Miracles, G.S. Kleser) Vi skal bidra til rettferdighet og barmhjertighet mer enn gjøre under. De første kristne grunnla sykehus (Basil of Cecarea, 330-379)

Lausanne-erklæringen: Declare (Vitne og forkynn) & Display (sykehus og leger) Christ together.